Polering

Polering er systematisk bearbeiding av en overflate for å få denne blank og/eller hard. Polering foretas på stål, annet metall, glass, plast, lakk, m.m. Ved å minimalisere overflate-ruheten blir produktet glatt og vil optisk fremstå som blankt.

Det er viktig å huske på at en blank overflate vil røpe alle «synder» fra foregående prosesser, som støpeporer, riller eller maskinell bearbeiding, sliperiller, etc. Polering følger ofte etter foregående slipeprosess(er), og det er en god regel å avslutte slipingen med så fin korning som 320 (ca Ra 0,75) før poleringen påbegynnes!

Mange metoder benyttes for polering, avhengig av bl.a. materialoverflatens ruhet i utgangspunktet og hvilken ruhet eller grad av blankhet som er målet. Avgjørende for valg av metode er naturligvis også produktets kompleksitet, seriestørrelser, tilgang på øvet arbeidskraft, osv.

I hovedsak skilles det mellom følgende typer polering:

Kulepolering

– er en maskinell prosess hvor produktet legges i et sterkt vibrerende kar som er fylt med små stållegemer – oftest runde kuler, feks Ø 3. Pga den sterke vibrasjonen vil kulene hamre mot overflaten på produktet og jevne ut de høyere toppene i metallets overflatestruktur, slik at denne framstår som blank. Forstørret vil man se at overflaten har fått såkalt «appelsinhud». Kulepolering gir en tett overflate og dermed forbedret korrosjonsbestandighet feks på aluminium. Prosessen er våt, idet det benyttes vann med tilsetning av en compound som holder prosessen ren og dessuten har en viss kjemisk effekt på produktet.